INNHOLD

Forord/Bruksanvisning

Del 1 Innledende rants

1 Mysteriet om vanviddets opprinnelse

2 Et forsvar for raseri

3 Noen upersonlige bekjennelser, og min avskjed med venstreideologi

4 Politikken blir personlig. Den hvite manns skyldbyrde

5 Massehysteriet om Maga

6 Farlig vantro i forbudt område

Del 2 Woke

Når lidelse blir en konkurranse, er vi alle tapere

Sårbarhet er ikke ufeilbarlighet

Hva er rasisme på japansk?

Skam over egen kultur er woke på sitt mest opplagte

Norsk stolthet er ikke rasisme

Woke overtar makten, og kritikerne har lite å stille opp med

Den gamle humoren og den nye rasismen

Woke overklasse fortsetter å late som at woke ikke finnes

En kort innføring i n-ordet, på norsk og amerikansk

Del 3 Kjønn

Ekle Enoksen og mysteriet om Metoo

Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig

Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan?

Må barn paradere med sadomasochister for at homofile skal få like rettigheter?

Frigjøringen skal tvinges på oss i den normløse nye verden

Menn bør ikke inkluderes i likestilling

Filosofistudiet skal ikke jage kvinner som en kåt apekatt

Det verste aktivistene vet, er moderat kritikk av pride

Mektige feminister har demonisert majoritetsmenn i årevis. Nå skal menn tro at de bryr seg

Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn

Del 4 Korona

Uthengingen av de uvaksinerte er en dyster skamplett i norsk pressehistorie

Pandemien er død. Lenge leve pandemien!

Absolutt alt er galt med forlengelsen av koronasertifikatet

Uro i Bent Høies tid – En hyggelig fyr som saboterte samfunnet

Del 5 Sensur, Klima, Ukraina og Trump

5.1 Sensur og overvåkning

Senter for kildekritikk blir enda en orgie av enighet for eliten

5.2 Klima

Å sabotere samfunnet for å redde klima

Syndefloden i Viken baner vei for den grønne reformasjon

Klimautvalgets rapport er rent vanvidd. Akkurat som de norske klimamålene.

5.3 Ukraina

Aftenpostens krigshissende og skamløst partiske dekning av Nord Stream-sprengingen

Den dominerende fortellingen om Ukraina-krigen er en overlagt forvrengning av virkeligheten

5.4 USA, Trump og Maga

Trump var en feber som ble behandlet med fentanyl

Mye skjedde onsdag. Men ikke var det kuppforsøk, og ikke var det oppfordring til vold

Alle kan la seg inspirere av Trumps energiske kampvilje

Joe Bidens absurde presidentskap er perfekt oppsummert i hvordan det havarerte

Det finnes bare ett godt valg i dag: Donald Trump

‍ ‍

Det er fem vanvittige år vi har lagt bak oss. Siden regjeringen stengte ned samfunnet for å bekjempe et litt hissig luftveisvirus, har det vært en endeløs tsunami av galskap.

Et tidlig tegn var da livsviktige smitteverntiltak plutselig ble satt på pause i mai 2020, fordi tusenvis av nordmenn måtte samles for å demonstrere mot at en amerikansk fentanylavhengig vanekriminell døde under pågripelse av politiet i Minnesota. Senere på året var det stor lettelse i prateklassen da en åpenlyst dement mann ble president i verdenshistoriens mektigste nasjon, etter ukesvis med telling av dubiøse poststemmer. Kort tid etter ble de ubevæpnede Maga-mennenes planløse og tannløse, om så hasardiøse, protest ved kongressen, fremstilt som et slags kuppforsøk. Den utøylede overdramatiseringen ble utført av de samme mediene som noen måneder tidligere kalte det «fredelige protester» da BLM-demonstranter utført omfattende vold, plyndring og hærverk i en serie amerikanske byer, inkludert annektering av en bydel i Portland og okkupasjon og påtenning av en politistasjon i Minneapolis.

Utover 2021 vokste manien om at alle på jordkloden måtte massevaksinereres mot en sykdom med 99,99 prosent overlevelsesrate, helt frem til Russlands invasjon av Ukraina, da korona ble glemt nærmest over natta, sammen med forglemmelsen av geopolitiske selvfølgeligheter og nyere historie. I kjølvannet fikk vi energikrise og inflasjon, ledsaget av avsløringen om at norske politikere hadde solgt ut vannkraften vår til europeisk solidaritet. Parallelt ble enhver statsleder som avvek fra eurokratisk konsensus, eller hadde et følelsesregister bredere enn Espen Barth Eide, likestilt med Adolf Hitler. Og alle som prøvde å bringe litt nyanse til diskusjonene om Trump, Putin og Ukraina, ble stemplet med den paranoide merkelappen «utenlandsk hemmelig agent», hvorpå all etterrettelighet kunne umiddelbart skrinlegges.

Sammen med vanviddet rundt globale forhold følger en konstant stemning av panikk innenriks. Ikke engang været er et nøytralt samtaletema for å unnslippe det politiske hysteriet. Flom, storm, regn, sol og snø har blitt menneskehetens ansvar, og avkrever nasjonaløkonomisk selvsabotasje for å motvirkes. Skyldfølelse er obligatorisk på alle livets områder, iherdig oppfulgt av alle etablerte medier og politiske partier, som rettledet av statsreligionen klima-woke-feminisme kontinuerlig krever beskyttelse av et utall utsatte grupper, i kampen mot europeiske heterofile hannkjønn. Religionens største blasfemi er et ord som var nøytralt og vanlig for bare noen tiår siden, mens en rasisme ingen åpent støtter, fremstilles som Satans allestedsnærværende ondskap, hvor alt fra nasjonalromantiske malerier til komikeres fyllerør til basal sansning brukes som bevis på det. Og ingen vet hva kjønn er, annet enn at du bestemmer det selv, men likevel er menn erklært livsfarlige på gruppenivå. Maskulinitet er fordømt som giftig, bortsett fra når den fremelskes hos yndige jenter som skal ha mandige mål om å bli toppsjef og kommandosoldat og få målene oppfylt ved tvungen kvotering. Samtidig skal menn få konkurrere i dameidrett, barneskoler skal feire seksuell frigjøring, og uønsket flørting er likestilt med overgrep.

En hær av post-postmoderne Moses-skikkelser har fått digitale steintavler fra et ideologisk oven, med hundrevis av bud slengt sammen med innfallsmetoden. Du skal ikke spise biff, du skal ikke kjøre bil, du skal ikke lese SoMe-poster uten statlig godkjenning, du skal ikke ha andre guder enn utsatte minoritetsgrupper. Du skal ta vaksinen, du skal tro på ekspertene, du skal danse med sadomasochistene, du skal åpne opp om følelsene dine, og du skal holde kjeft om ting du ikke har greie på, som politikk og vitenskap. Og de som prøver å påpeke vanviddet, blir stemplet som ytre høyreekstreme nazi-fascister, og blir begrunnelse for overmaktens kontinuerlige kamp om å sensurere all opposisjon – i demokratiets navn. Hysteri og vanvidd fra ende til annen.

Dette, og mange tilsvarende spinnville ideer, er så hinsides at det knapt registreres mentalt. Vi mangler tankemessige verktøy for å håndtere den slags informasjon, og derfor bare glir det under radaren og inn i systemet. Man bare rister på hodet. Er det mulig? Det er visst det, og noen bør finne ut hvordan og hvorfor, og gjøre noe for å stoppe det.

Jeg har registrert at for å lykkes i norsk kulturell offentlighet, må du helst by på deg selv, og gjerne avsløre et privat mørke som nå er et tilbakelagt stadium, overvunnet av selvutvikling som har resultert i det unike produktet du holder i hånda. Men jeg har dessverre ikke noen tåredryppende historier om den tunge tiden da jeg møtte veggen. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi det har du ingenting med. Behovet for klein selvutlevering og flagging av egen skjørhet er heller et symptom på noe fundamentalt galt i kulturen vi lever i. Skal jeg avsløre noe traume, så er det den massive frustrasjonen jeg føler i møtet med gjeldende politiske og ideologiske føringer.

Den påtrengende åpenheten

I praksis har jeg overdrevent bydd på meg selv i alt jeg har skrevet, i form av (nesten) ufiltrerte utbrudd om kontroversielle debattemaer. Å avsløre kritiske tanker om feminisme, rasismedebatter, pandemihåndtering og pridefeiringer er blitt noe av det mest personlige som finnes, og møtes gjerne med enten stillhet, forvirring eller kald fordømmelse. Generelt er forsøk på å uttale seg sannferdig om det politisk betente, et sosialt og økonomisk tapsprosjekt. Den åpenhjertige følelsesutgytelsen er derimot forbundet med sosial og økonomisk gevinst, og er en forutsetning for å få den uvurderlige oppmerksomheten, men avslører lite vesentlig om personen. Forventningen om belønning sår også tvil om oppriktigheten i disse bekjennelsene, og viser hvordan bekjennelsen spiller på lag med makten.

Den påtrengende åpenheten representerer også det kontinuerlig forfallende skillet mellom privat og offentlig, som nå kulminerer i at ungdom er mer villig til å dele sine mest personlige tanker på TikTok foran hele verden, enn til de nærmeste i virkeligheten. Å dele gir likes og popularitet, hvor det skamfulle og private kan applauderes av fremmede, og åpner samtidig for den uunngåelige «hetsen»som oppstår når det flaue tilgjengeliggjøres for alle og enhver, og gir dermed en ettertraktet offerstatus på kjøpet. Dette er karakteristisk for flere fremtredende debatter de siste årene, hvor offentligheten forveksles med et terapirom. En eller annen avslører noe sårbart offentlig, og det forventes at ingen skal reagere negativt. Selve sårbarheten fremstilles som uangripelig, og dermed et skjold mot motargumenter. Å være sårbar, eller å bli såret, blir til et grunnleggende premiss som beviser sannheten i påfølgende påstander. Dette er en essensiell del av woke, hvor den subjektive opplevelsen er alfa og omega i det ideologiske grunnlaget; det at du opplever smerte, betyr at din tolkning av smertens opprinnelse og årsak automatisk er korrekt, iallfall så lenge du er minoritet. Og ikke minst, politiske krav om å fjerne smertens antatte årsaker – som å begrense ytringsfrihet – blir fremstilt som selvfølgelige.

Angivelig skal det flaue, skamfulle og kleine karakterisere «åpenhet», og vise hvem du egentlig er. De som tilbakeviser det, er hatefulle, og de som omfavner, er empatiske. Men er det du egentlig tenker – for ikke å nevne hva du er – best representert av det triste og vemmelige? I denne tankeverden er identitet konkretisert i hvorvidt du liker en, to eller tre fingre opp i rumpa, eller om du har vurdert å hoppe utfor ei bru i det siste. Dette må det åpnes opp om, så du kan forløses og være deg selv. Denne «åpenheten» er falsk, og undergraver samtidig åpenhet om motstand mot samtidens moralske imperativ.

For parallelt med den grenseløse åpenheten er en ekspanderende mengde meninger og følelser som er forbudt, og temaer som ikke kan røres – annet enn med en ferdiglaget fasit, levert av et fordunklet presteskap ingen helt vet hvor befinner seg. Åpenheten er strengt begrenset til det nære og personlige, ofte i betydningen skammelige, mens politiske saker med vidtrekkende konsekvenser er henvist til stillheten. Du må gjerne bekjenne hvordan du foretrekker å oppnå orgasme, men aldri påstå at du er skeptisk til likestilling, eller at du betviler apokalypsen som skal følge av menneskeskapte klimaforandringer.

Resultatet av denne nøye segregerte åpenheten er at folket oppfordres og begrenses til å bale med sine personlige plager og lyster, og dermed distraheres fra å undersøke fundamentene til vedtatte sannheter, og hvordan de mektige forvalter makt. Jeg foretrekker å snu dette rundt, og være åpen om min kritikk av makta, og privat om det personlige.

[…]

Få tror Antonsen faktisk er rasist inni seg – tvert imot! – men debatten var om handlingene hans likevel utgjorde rasisme, uavhengig av hva han selv intenderte, fordi handlingene hans angivelig ble oppfattet som rasistiske av Jirde Ali. Prioriteringen av minoritetens opplevelse fremfor majoritetens intensjoner, er helt avgjørende i den nye forståelsen av rasisme, og i Morgenbladets analyse av humor.

Nymoderne rasisme kan utspille seg ufrivillig og underbevisst, og først og fremst skal offerets opplevelse bestemme hvorvidt noe er rasistisk. Dette synet hviler på den tvilsomme forutsetningen at hvite menn har all makt, som de bruker til å undertrykke minoriteter. For å rette opp denne urettferdigheten må minoritetenes subjektive opplevelse alltid gis forrang, og være universelt troverdig.

Hvis denne rasismedefinisjonen føres til sin logiske konklusjon, rent rettslig, så kan alle (hvite menn) i praksis dømmes for rasisme, så lenge det foreligger en anklage fra en etnisk minoritet. Ting som uskyldspresumsjonen, likhet for loven, forsettsbegrepet og individuell skyld, havner dermed på historiens søppeldynge. Skulle denne tankegangen overføres til humor, holder det med én minoritetspersons påstand – eller en som påberoper seg å representere dem kollektivt – om at noe ikke er morsomt, for at all komedie må føye seg.

Potensielt kraftige reaksjoner

Et godt eksempel på problemene med denne tankegangen kan ses i en kommentar fra komiker Espen Eckbo, som i intervju med Morgenbladet forklarte at «går du halloween på et asylmottak i Ku Klux Klan-kostyme, så hjelper det ikke om du bare var på godtejakt». Morgenbladet supplerte med at «selv om samvittigheten din er aldri så god, blir den potensielle kraften i reaksjonene det som styrer hva som er greit eller ikke, mener Eckbo.»

Eckbos karikerte eksempel kan virke innlysende å definere som «ugreit», hva nå det egentlig betyr, men den generelle regelen som utledes er ikke like innlysende. For spørsmålet er også hva som driver den «potensielle kraften i reaksjonene», og hvorvidt disse reaksjonene er berettiget. Særlig relevant er dette, når reaksjoner og opplevelser fra gitte medlemmer av publikum skal overkjøre intensjonen til utøveren, og i forlengelsen dirigere kulturuttrykk. Dette «potensialet» impliserer også en form for gjetting om alle mulige former for krenkelse hos hypotetiske sårbare, som er en nært umulig øvelse.

Mer relevant for problemstillingen er et eksempel som dette: Et norsk barn kler seg ut som et spøkelse, hvorpå en flyktning feiloppfatter drakten som et KKK-kostyme. Når minoritetens opplevelse er definerende, er altså overtrampet hos barnet, som burde tenkt på alle de potensielle misforståelsene som kunne oppstå av kostymet – som bare var intendert som moro.

Den enkle følgen av tankegangen som opphøyer offerets opplevelse, er at absolutt ingen kostymer er trygge, fordi det er helt umulig å vite hva som kunne trigge en hypotetisk sårbar person. Klovner, vikinger, indianere, cowboyer, Supermann, politiuniform – alt er potensielt krenkende for noen. Løsningen er dermed å avvikle Halloween, og all annen adspredelse som muligens kan føre til sårhet. Og dette gjelder selvfølgelig også humor.

Det finnes ingen regler

Man kan også spørre hva slags menneske som ville reagere potensielt kraftig på et kostyme og kreve at deres subjektive opplevelse skal ha forrang i alle situasjoner – også når de beviselig tar feil. Men i offernarrativene finnes ingen feil hos offeret, fordi deres opplevelse – følelsene de føler inni seg – alltid er reelle og viktige og må anerkjennes, for å utjevne historisk undertrykkelse. Og ja, selve følelsen er kanskje reell, men dens opphav kan være basert i forvirring. Sjansen er også til stede for at minoritetspersonen lyver.

Avvisningen av selve muligheten for denne forvirringen eller løgnaktigheten er essensielt i det trendy og følsomme ideologiske virvaret. Fordi der finnes ingen felles sannhet og virkelighet, bare maktforhold og de subjektive erfaringene til dem som undertrykkes. Derfor finnes det ingen rasjonell strategi for å unngå å såre, og heller intet argument for å eventuelt forsvare deg, fordi alt er basert i følelsene og subjektiviteten til offeret – frigjort fra argumentasjon og en felles arena av erfaring.

Så den som forsøker å etterkomme kravene til offer- og undertrykkelsesnarrativene, kommer uunngåelig til kort. Fordi det finnes ingen regler, kun subjektive opplevelser. Dette innebærer at den som er «majoritet», aldri kan vite hva som er riktig, og alltid må befinne seg i en tilstand av usikkerhet, famlende og angstfull i den sosiale arena. Og dermed være tyst. Noe som virker å være hele poenget.

[…]

Oppdagelsen av at menn lider i Norge, er en slags oppdagelse av at menn også er mennesker. At dette kommer som en overraskelse, forteller mye om hvilket menneskesyn og tankesett som har dominert likestillingskampen de siste 50 årene. For der har mannen vært synonym med en vinner, og dermed en overgriper og undertrykker. Selve ideen om å belyse menns lidelse, eller å tilrettelegge spesielt for menn, var en grov selvmotsigelse.

Lite tyder på at denne overbevisningen vil falme med det første, og at menn kan delta på like fot i den årvåkne kampen om å være offer på gruppenivå, i håp om å få spesielle godtgjørelser fra staten og sympati fra fellesskapet. At menn liksom kan bli enda en utsatt gruppe. Det har ingen sjanse for suksess, fordi mannen, eller spesifikt majoritetsmannen, er på forhånd definert som årsaken til alle andre gruppers problemer. En «utsatt gruppe», er per definisjon alt annet enn majoritetsmannen – altså det som kalles hvite, heterofile menn.

Woke, feminisme, kritisk og skeiv teori, politisk postmodernisme, identitetspolitikk – alle navnene på offernarrativene som dominerer etablissementets politiske virkelighetsforståelse – har alle den hvite/europeiske heterofile mannen som hovedfiende.

Når menns spesifikke lidelse og utfordringer er satt på dagsorden som en original problemstilling, bør det være åpenbart at det dreier seg om majoritetsmenn. For minoritetsmenn av alle slag, som homofile, etniske minoriteter og «transmenn», har allerede et giga-apparat viet deres særegne utfordringer. At dette vil ignoreres av mange selvoppnevnte samaritanere, er imidlertid uunngåelig, og de er allerede i gang med å gjøre majoritetsmenns problemer til en sak om minoriteter. Skal majoritetsmannen tilkjennegis noe oppmerksomhet, blir det ved fokus på tapere.

Venstresidens nyvunne engasjement for mannens smerter er drevet av frykt for at menn skal vende seg mot dem.5 Rykter om at unge menn er lei av woke, og generelt lei av å være syndebukk for absolutt alt som er gærent, har inspirert politiske strateger til å ta grep. Mannen skal få vite at også han er verdt å synes synd på.

Sympatien for majoritetsmannen er lite troverdig fra den kanten. For grunnen til at menns smerte har vært oversett, er fordi det å ytre noe positivt om majoritetsmenn, eller bare å påpeke deres utfordringer, har vært ensbetydende med å tilhøre det diffuse ytre høyre. En postmoderne kjetter. Og slik er det i stor grad fortsatt. For reell anerkjennelse av majoritetsmenns verdi og menneskelighet vil åpne en Pandoras eske av paradokser i det offentlig vedtatte trossystemet om gruppers undertrykkelse i dagens Norge, og torpedere dets fundament. Altså statsreligionen vi kan kalle Mangfold, Inkludering, Likestilling og Flerkultur (MILF).

Mangfoldig mannsutvalg

Oppnevnelsen og sammensetningen av Mannsutvalget er en nyttig inngang til denne tematikken.6 Mannsutvalget ble iverksatt i fjor som et resultat av den nye bevisstheten om menns lidelse, og skal utrede «gutter og menns likestillingsutfordringer i Norge». De skal altså finne ut hvorfor menn taper mot damer i statistikken, og prøve å finne løsninger. For å oppnå dette har regjeringen plukket ut en svært variert bukett av mennesker.

Mannsutvalget er flittig konstruert for å representere alle minoriteter som tenkes kan. Vi har en samisk kvinne, en homofil komiker, en funksjonshemmet skiløper, en lege med innvandrerbakgrunn, en ikke-binær leder av Skeiv ungdom, en kvinnelig seniorrådgiver ved Senter for likestilling med spesialisering i kjønns- og seksualitetsmangfold, og en kvinnelig sosiolog og kjønnsforsker.

De mandigste av alle yrker, oljeplattformarbeider og profesjonell militær, er representert ved to 30 år gamle blonde damer. You can't make this shit up.

Gutta boys har fått en håndsrekning ved deltagelsen til to mannemenn som har spilt profesjonell fotball: Brede Hangeland og Ola Bye Rise. At begge spilte i forsvar, virker å være det mest kledelige element av representasjon, i en problemstilling hvor menn på alle måter trenger å gå i angrep.

Lederen av Mannsutvalget er Claus Moxnes Jervell, faglig sekretær i Fellesforbundet og tidligere leder av Rød ungdom. Han er også homofil, og som ung voksen var han fascinert av marxist-leninisme, i opprør mot sin «borgerlige bakgrunn fra Oslo vest».7 Man kunne si han ligger et sted mellom blodrød og rosa. Og Mannsutvalget er selvfølgelig blottet for blått.

For å sette det litt på spissen: Å gjøre en skeiv kommunist til leder av «Mannsutvalget» ligner like mye på en provokasjon og et opprør mot den tradisjonelle majoritetsmannen, som en åpen og inkluderende utvidelse av mannsrollen. Men de tingene er essensielt to sider av samme sak.

For som vi ofte hører om lidende menn, de sliter nettopp fordi de er tradisjonelle, eller gammeldagse. Altså fordi de er menn. De må lære seg å bli mer moderne og feminine.

31.03.22

12. mars var det toårsjubileum for innføringen av nasjonale smitteverntiltak for bekjempelse av covid-19.1 Gratulerer med overstått.

Siden 12.03.20 har alle utført ritualer som signaliserte bevissthet om pandemi, tilhørighet til fellesskapet og motstand mot praktisk nytteverdi. Hender har smuldret opp i antibac, sjøen er full av munnbind og ingen har gitt bestemor en klem. Alle har holdt trygg avstand til hverandre, og ekstra god avstand til sunn fornuft, mental helse, kritisk tenkning, logikk, bevisførsel, grunnloven og rettsstaten.

Endelig er vi i mål. Tiltakene er nedlagt, folk er på fest og covid-19 er skrevet inn i glemmeboken. Dessverre finnes det et lite skår i gleden.

Innleggelser og dødsfall verre enn noen gang

FHIs siste ukerapporter om den nasjonale overvåkningen av covid-19 er ikke hyggelig lesning.2 To år etter innføringen av de mest inngripende begrensninger i personlig frihet siden Regjeringen Quisling, er det lite som har bedret seg – alt er faktisk verre. Det som begynte med to uker for å flate ut kurven, har blitt to år med stadig bølgende kurver med oppadgående tendens.

I Norges stort sett fullvaksinerte befolkning er innleggelser og dødsfall for covid-19 høyere de siste ukene enn noen gang under hele pandemien. I uke 8 var det 600 nye innleggelser, dobbelt så mange som den tidligere toppen i november i fjor, da skjenkestoppen ble innført i utelivets økonomiske høysesong. Uke 10 leverte det desidert høyeste antallet dødsfall for én uke, med 171. Det er nesten tre ganger høyere enn den verste uken i både 2020 og 2021. Antall positive prøver er opp mot fire ganger høyere enn rekorden i fjor, og alle uker i 2022 har flere smittetilfeller enn toppene i 2021.

Ikke mange har fått med seg dette kolossale presset på helsevesenet og sykdomsbyrden på våre mest utsatte, for avisene er distrahert av en russisk president på krigsstien som brorparten av det vestlige etablissement virker besatt av å utfordre til å trykke på den store røde knappen,3 sånn at alle kan ligge hudløse i ruinene av menneskelig sivilisasjon, og gratulere hverandre med å ha forsvart frihet, demokrati og The American Way. Samme frihet og demokrati som nesten alle var overivrige etter å kvitte seg med fordi et hissig luftveisvirus muligens kunne føre til at sykehusdrift måtte omorganiseres og effektiviseres.

Filosofen og kommunisten Slavoj Žižek sa en gang at samtidens menneske har lettere for å se for seg verdens undergang enn en bitteliten justering av kapitalismen, og nå forstår jeg enda bedre hva han mente. Bare bytt ut «kapitalisme» med «offentlig styring» eller «sosialdemokratiet».

Dystopiske visjoner

De med en forkjærlighet for konspirasjoner vil legge merke til at Russland valgte å invadere Ukraina rett etter at hele verden plutselig avlyste pandemien. Vi kan ikke helt utelukke at navnløse menn i maktens mørke bunkere har planlagt alt dette, og at krigen bare er et verktøy for å skremme Vestens befolkning til å godta en totalitær agenda. Men slike ting er vanskelig å bevise, akkurat som effekten av smitteverntiltak.

Mange vil innvende at smitte og død nå stiger nettopp fordi tiltakene ble fjernet, og at alt hadde vært så meget verre hvis de aldri ble innført. Ett problem med innvendingen, er at tendensen var stigende lenge før tiltakene ble avviklet.

Kontrafaktisk historieskriving er en spennende geskjeft og også det eneste som finnes av evidens for tiltakenes effekt. Vi vil aldri få vite hva som hadde skjedd hvis myndighetene valgte

annerledes, for eksempel om de fulgte den opprinnelige pandemiplanen,4 eller fulgte smittevernlovens krav om forholdsmessighet i § 1-5.5

En omfattende metastudie om effekten av nedstenging verden over har vist at tiltakene forhindret nesten ingen dødsfall.6 FHI er åpne om at de ikke aner om noe enkelttiltak hadde den minste effekt.7 Alt var basert på en slags gjetting og føre var-tankegang, et behov for å gjøre noe, og på den spekulative forutsetningen om at alternativet til ulovlige og ufunderte inngrep var det verst tenkelige scenario – titusener av døde og samfunnets sammenbrudd.

Trollmennene bak virus-modelleringene skapte inntrykket av at de kunne forutsi hva som ville skjedd hvis ikke tiltakene ble iverksatt, men dette var egentlig bare kontrafaktisk fremtidsskriving. Uhørt eksponensiell smittevekst og R-tall opphøyd i andre var den dystopiske visjonen som skulle rettferdiggjøre statlig overstyring av hver bidige bevegelse i hverdagen, sammen med vardøgen kalt asymptomatisk smitte – det egentlig fundamentale premisset for alle tiltak.

Smitten fra de friske understreket virusets usynlighet og karakter av allestedsnærværelse, og dermed nødvendigheten av å pålegge absolutt alle å alltid være på vakt og frykte sin neste og seg selv. Men vi fikk aldri se om dommedagsprofetien slo til. I stedet ble fraværet av apokalypse brukt som bevis på at autoritære grep måtte fortsette.

Få tanker ble viet til det uoversiktlige kaos av uforutsette ringvirkninger som kunne følge av å omkalfatre hele samfunnsformen vår. Å tvinge folk i isolasjon og gjøre dem skrekkslagne. Å pålegge stenging av bedrifter og gamble med levebrødet til folk. Å stjele ungdomstiden til en generasjon, og nekte alle normalt sosialt samvær på ubestemt tid. Å la gamle og syke dø alene. Å leke Gud med alle naturlige prosesser som følger med menneskelig interaksjon – de uendelig komplekse utvekslinger av virus, bakterier, mikrober og molekyler som utgjør det usynlige symbiotiske nettverk som bevarer tilværelsen og immuniteten slik vi kjenner dem.

Ingen verdi kunne måle seg med muligheten for å unngå modellerte potensielle dødsfall fra en sykdom med 99,99 prosent overlevelsesrate for et flertall av befolkningen. Uhildet ravende galskap, er hva det var.