Utdrag: DEL 1 Innledende rants

1

Mysteriet om vanviddets opprinnelse

Det er fem vanvittige år vi har lagt bak oss. Siden regjeringen stengte ned samfunnet for å bekjempe et litt hissig luftveisvirus, har det vært en endeløs tsunami av galskap.

Et tidlig tegn var da livsviktige smitteverntiltak plutselig ble satt på pause i mai 2020, fordi tusenvis av nordmenn måtte samles for å demonstrere mot at en amerikansk fentanylavhengig vanekriminell døde under pågripelse av politiet i Minnesota. Senere på året var det stor lettelse i prateklassen da en åpenlyst dement mann ble president i verdenshistoriens mektigste nasjon, etter ukesvis med telling av dubiøse poststemmer. Kort tid etter ble de ubevæpnede Maga-mennenes planløse og tannløse, om så hasardiøse, protest ved kongressen, fremstilt som et slags kuppforsøk. Den utøylede overdramatiseringen ble utført av de samme mediene som noen måneder tidligere kalte det «fredelige protester» da BLM-demonstranter utført omfattende vold, plyndring og hærverk i en serie amerikanske byer, inkludert annektering av en bydel i Portland og okkupasjon og påtenning av en politistasjon i Minneapolis.

Utover 2021 vokste manien om at alle på jordkloden måtte massevaksinereres mot en sykdom med 99,99 prosent overlevelsesrate, helt frem til Russlands invasjon av Ukraina, da korona ble glemt nærmest over natta, sammen med forglemmelsen av geopolitiske selvfølgeligheter og nyere historie. I kjølvannet fikk vi energikrise og inflasjon, ledsaget av avsløringen om at norske politikere hadde solgt ut vannkraften vår til europeisk solidaritet. Parallelt ble enhver statsleder som avvek fra eurokratisk konsensus, eller hadde et følelsesregister bredere enn Espen Barth Eide, likestilt med Adolf Hitler. Og alle som prøvde å bringe litt nyanse til diskusjonene om Trump, Putin og Ukraina, ble stemplet med den paranoide merkelappen «utenlandsk hemmelig agent», hvorpå all etterrettelighet kunne umiddelbart skrinlegges.

Sammen med vanviddet rundt globale forhold følger en konstant stemning av panikk innenriks. Ikke engang været er et nøytralt samtaletema for å unnslippe det politiske hysteriet. Flom, storm, regn, sol og snø har blitt menneskehetens ansvar, og avkrever nasjonaløkonomisk selvsabotasje for å motvirkes. Skyldfølelse er obligatorisk på alle livets områder, iherdig oppfulgt av alle etablerte medier og politiske partier, som rettledet av statsreligionen klima-woke-feminisme kontinuerlig krever beskyttelse av et utall utsatte grupper, i kampen mot europeiske heterofile hannkjønn. Religionens største blasfemi er et ord som var nøytralt og vanlig for bare noen tiår siden, mens en rasisme ingen åpent støtter, fremstilles som Satans allestedsnærværende ondskap, hvor alt fra nasjonalromantiske malerier til komikeres fyllerør til basal sansning brukes som bevis på det. Og ingen vet hva kjønn er, annet enn at du bestemmer det selv, men likevel er menn erklært livsfarlige på gruppenivå. Maskulinitet er fordømt som giftig, bortsett fra når den fremelskes hos yndige jenter som skal ha mandige mål om å bli toppsjef og kommandosoldat og få målene oppfylt ved tvungen kvotering. Samtidig skal menn få konkurrere i dameidrett, barneskoler skal feire seksuell frigjøring, og uønsket flørting er likestilt med overgrep.

En hær av post-postmoderne Moses-skikkelser har fått digitale steintavler fra et ideologisk oven, med hundrevis av bud slengt sammen med innfallsmetoden. Du skal ikke spise biff, du skal ikke kjøre bil, du skal ikke lese SoMe-poster uten statlig godkjenning, du skal ikke ha andre guder enn utsatte minoritetsgrupper. Du skal ta vaksinen, du skal tro på ekspertene, du skal danse med sadomasochistene, du skal åpne opp om følelsene dine, og du skal holde kjeft om ting du ikke har greie på, som politikk og vitenskap. Og de som prøver å påpeke vanviddet, blir stemplet som ytre høyreekstreme nazi-fascister, og blir begrunnelse for overmaktens kontinuerlige kamp om å sensurere all opposisjon – i demokratiets navn. Hysteri og vanvidd fra ende til annen.

Dette, og mange tilsvarende spinnville ideer, er så hinsides at det knapt registreres mentalt. Vi mangler tankemessige verktøy for å håndtere den slags informasjon, og derfor bare glir det under radaren og inn i systemet. Man bare rister på hodet. Er det mulig? Det er visst det, og noen bør finne ut hvordan og hvorfor, og gjøre noe for å stoppe det.